Kunst for småbarn

Lise Hovik

 

Hva slags kunst er det?

Hvorfor skaper vi kunst for de aller yngste?

Hvordan gjør vi det? Finnes det noen konvensjoner i dette kunstfeltet?

 

I denne teksten, som skal handle om kunst for og med de yngste barna, vil jeg forsøke å beskrive feltet fra flere kanter. Som kunstnerisk leder for et kompani som skaper teater først og fremst for de yngste barna, vil erfaringer og eksempler fra Teater Fot danne et naturlig utgangspunkt, og et slags "innside-perspektiv" på det å arbeide kunstnerisk med tanke på en helt bestemt målgruppe.

Som forsker og professor i drama ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, vil jeg innta et slags "utenfra-perspektiv" og beskrive dette kunstfeltet med utgangspunkt i en historisk og teoretisk tilnærming.

Men når alt kommer til alt, så er ikke dette to ulike perspektiver. De veves sammen i en skapende virksomhet som både er praktisk, kunstnerisk, tenkende og analyserende. Jeg har etterhvert innsett at jeg skriver som kunstnerforsker, og at de ulike perspektivene henger tett sammen.

Teksten har to deler som kan leses sammen eller hver for seg. Den første delen henvender seg til alle som er nysgjerrige på hva slags kunst det er snakk om her, og hvorfor vi henvender oss til en slik målgruppe. Den andre delen henvender seg mer til dem som er kjent med kunst for de yngste barna, og som har interesse for hvordan denne kunsten har etablert seg i kunstfeltet. Kanskje er tiden inne for å diskutere betydningen av en slik kunstsjanger og hva vi ønsker at den skal bli i fremtiden?

Del 1. Kunst for småbarn

Kort historikk

I Norge har kunst for småbarn[1] blitt utviklet med støtte fra Kulturrådet siden 1998. Da fikk prosjektet Klangfugl støtte til 16 ulike kunstprosjekter som rettet seg mot barn under tre år. Prosjektet var initiert av pedagoger og kunstfagslærere innen barnehagelærerutdanningen i Trondheim (Ivar Selmer-Olsen) og Oslo (Leif Hernes, Ellen Os). Prosjektet hadde også en viktig forankring i det nordiske forskningsnettverket innen barnekultur BIN (Barnekultur i Norden), og det nordiske synet på barn og barndom var en viktig drivkraft for ideen om at også de aller yngste barna trengte å møte kunst og på denne måten ta større del i samfunnet og demokratiet.

Klangfugl (1998-2002) ble møtt med stor interesse og nysgjerrighet fra både kunstnere og offentligheten, både i inn og utland, og dannet springbrett for det Europeiske samarbeidsprosjektet Glitterbird (2003-2006) der 6 land deltok med 18 ulike kunstprosjekt. Disse prosjektene dannet utgangspunkt og inspirasjon for en hel rekke kunstprosjekter for de yngste barna i inn og utland, samt et nytt forskningsfelt i de påfølgende årene. Man kan nok si at et helt nytt kunstfelt dannet seg i denne første tiårsperioden etter tusenårsskiftet. Etter ca 2012 eksploderte feltet og man finner i dag babykunst over hele verden (Fletcher- Watson, 2013). En viktig årsak til den raske utbredelsen er å finne i kunstuttrykkenes ikke-verbale og tverrkunstneriske språk.

Hva slags kunst snakker vi om?

Ved siden av det faktum at verbalspråk ikke utgjør en vesentlig bestanddel i dette kunstuttrykket, hvilke kjennetegn kan vi peke på for å beskrive det særegne med denne kunsten? Hvilke estetiske og dramaturgiske kvaliteter er fremtredende?

For det første kan vi se utviklingen av en "post-dramatisk" sjanger (Lehmann, 2007), der teksten er forlatt til fordel for alle de andre estetiske "språkene", i samspill med hverandre. Musikk/lyd, dans/bevegelse/, bilder/visuelle former/farger, av og til også lukt og smak er aktive bestanddeler i uttrykket. På denne måten kan vi gjenkjenne en interdisiplinær, multimodal, interaktiv performance-estetikk, som henvender seg til alle sansene og med hele kroppen.

For det andre er kunstuttrykket ofte i dialog med barnekulturen gjennom lekfulle, humoristiske og improvisatoriske uttrykksformer, og med kjennskap til aldersgruppens spesifikke væremåte og behov. Barnekulturforskning har vært viktig i tenkningen omkring de yngste barna og deres estetiske tilnærming til verden.

Et tredje kjennetegn er de deltakende dramaturgiske strategiene som åpner seg mot barnepublikummet, enten det er i form av en inviterende installasjon, en åpen dramaturgi der barna inviteres med, eller mer eksperimentelle og utforskende former for samspill i møte mellom utøvere og barn. I alle fall er de yngste barnas "indiskrete" (Böhnisch, 2010) ønske om å delta ofte inkludert i uttrykksformen, eller ivaretatt på andre måter i kunstuttrykket.

På den andre siden har man oppdaget de yngste barnas store interesse for kunst, og hvordan de kan utøve den største oppmerksomhet og konsentrasjon over mye lengre tidsrom enn forventet. Denne helt særegne kontakten og nærværet som oppstår i møtet mellom kunstutøvere og små barn er en viktig årsak til at mange kunstnere elsker å arbeide med de yngste, og at kunstfeltet har hatt en sterk utvikling på tross av at små barn har lav status i samfunnet.

Hvorfor kunst for de yngste barna?

Da Klangfugl-prosjektet startet opp i 1998 var det mange som stusset over et kunstprosjekt som henvendte seg til målgruppen under tre år. Den første rapporten fra Klangfugl fikk også navnet: "Under tre år? Mener dere under tre? Rapport fra et prosjekt som beveger seg under den kulturelle lavalder" (Os, 2004), og det ble skrevet artikler om hva de minste barna skal med kunst, og om de har rett til profesjonell kunst (Hernes & Os, 2005).

FNs barnekonvensjon fra 1989, som Norge forpliktet seg til å følge opp i 1991, slår fast at alle barn har rett til medvirkning i alle saker som angår dem selv. Med denne tilslutningen ble det markert et tydelig skift i samfunnets syn på barn, fra kun å være underlagt voksnes beslutninger, til å betraktes som subjekter med egne tanker, følelser, meninger – og prinsipiell rett til å uttrykke disse. Alle barn, uavhengig av alder, tilkjennes nå de samme rettigheter som voksne, og de har krav på å bli hørt, i tråd med deres alder og evne til å uttrykke seg.

Barns egne uttrykksformer kommer til syne i barnekulturen gjennom lek, bevegelse, dans, ord, bilder, sang, musikk og dramatisk handling, og derfor mener Beth Juncker at barns kultur er estetisk på en helt grunnleggende måte (Juncker, 2006). En ny barndomsforståelse har banet vei for både kunst og nye kulturelle uttrykksformer i form av spillteknologi og digitalt samspill mellom barn og mellom voksne og barn.

Men hva med de aller yngste barna? Barnekonvensjonen la til rette for en fornyet interesse også for de minste barnas kompetanser, og siden årtusenskiftet har man gitt oppmerksomhet til denne aldersgruppen innen forskning på pedagogikk, psykologi, språk, fysisk fostring, ja alle fagfelt har fått øynene opp for alt det de minste faktisk kan: Deres sanseapparat, humor, tumlelek, kroppslighet, nysgjerrighet, musikalitet og samspill seg i mellom er viktigere å bli oppmerksom på enn alt det som de ennå ikke får til, og må lære seg. I dette perspektivet får barns lek en verdi i seg selv, og lekens forbindelse til kultur og kunst forsterkes. Man snakker ofte om at barn ikke lenger betraktes som mangelfulle Human Becomings (ennå ikke voksne), men som Human Beings med verdi i seg selv.

På bakgrunn av denne historien er det ikke noen overraskelse at feltet kunst for de minste har vokst fram, og vi må snu spørsmålet på hodet: Hvorfor skal ikke de også få oppleve profesjonell kunst av høy kvalitet? Og hva slags kunst skal dette være?

Det har gjennom de siste 20 årene blitt produsert en rekke fantastiske forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet for de aller yngste barna, både i Norge og i resten av verden. Det er et kunstfelt som fortsatt utvikler seg og interessen ser ikke ut til å dabbe av. Ingen navn nevnt er ingen glemt i denne sammenhengen, så her jeg tar meg den frihet å gi noen visuelle eksempler som jeg kjenner godt fra innsiden gjennom eget kunstnerisk arbeid. Helt siden 2004 har jeg sammen med mitt kompani Teater Fot skapt mange teaterforestillinger for de yngste barna.

De Røde Skoene

Inspirert av Klangfugl og Glitterbird-prosjektene startet jeg i 2007 et langvarig kunstnerisk forskningsprosjekt der vi blant annet undersøkte nærværets betydning i scenekunst for de minste. Med forestillingen De Røde Skoene (2008), installasjonen Rød Sko Savnet (2011) og den improviserte dansekonserten Mamma Danser (2011) brukte vi en haug med røde sko som inspirasjonsmateriale, mens vi stilte spørsmål omkring hva slags kunst som passer for de minste, om utøvernes kompetanser, om deltakelse og forholdet mellom kunst og lek, og hvilke dramaturgiske strategier som virker best i møte med et uforutsigbart og ofte aktivt deltakende publikum. Relasjonelle perspektiver ble analysert og drøftet, og det ble viktig å ikke bare studere barna, men hele kunsthendelsen. Et slikt kunstmøte er en kompleks hendelse, der barn ikke bare møter kunst og kunstutøvere, men også andre barn sammen med foreldre eller barnehageansatte.

De Røde Skoene-prosjektet munnet ut i en doktoravhandling (Hovik, 2014) som blant annet diskuterte hvordan teater for de minste kan forstås som et uttrykk for demokrati, der også de yngste barna skal inkluderes, men som på samme tid aktiviserer maktforhold i relasjonene mellom voksne og barn. Det som i første runde kan se ut som en demokratisk kunstsjanger der deltakelse verdsettes, kan vise seg å fungere nærmest tyrannisk med tanke på at de minste på ingen måte selv bestemmer om, når eller hvordan disse kunstmøtene skal skje. Små barn kan riktignok gi klar beskjed om at de ikke vil være tilstede, men de er allikevel overgitt til de voksne på så veldig mange måter! Erfaringene fra De Røde Skoene viser veldig tydelig at det er like viktig å kommunisere godt med de voksne som med barna, og at denne relasjonelle kompetansen er en viktig del av kunstsjangeren.

Spurv

I forbindelse med det kunstneriske forskningsprosjektet SceSam-Interaktive dramaturgier i scenekunst for barn, støttet av Kulturrådet i 2012-16 (SceScam, 2016) utviklet Teater Fot en barneteatertrilogi som undersøkte interaktive dramaturgier for ulike aldersgrupper;

Spurv (0-2 år), Nattergal (3-5 år), Hakkespett (6-9 år) (Teater Fot, 2021). Hver av forestillingene utviklet former for interaksjon med barna inspirert av de aktuelle aldersgruppenes ulike barnekulturer, og bidro til en spesifikk betoning av deltakelsens betydning. Særlig ble forestillingen Spurv et godt eksempel på hvordan en bevisst dramaturgisk strategi kan utgjøre et viktig verktøy i arbeidet med scenekunst for de minste. Her arbeidet vi fram en dynamisk veksling mellom stramt koreograferte sekvenser og åpne, frie og improviserte sekvenser der utøverne kan gå i direkte samspill med hvert enkelt barn. Forestillingen har reist verden rundt siden 2012, og blitt en viktig referanse i både kunstfeltet og i forskningen.

En interessant observasjon i arbeidet med Fuglesang-trilogien og andre produksjoner i dette feltet er at veldig mange forestillinger for småbarn handler om fugler; en tematikk og en tone som ble slått an allerede med Klangfugl. Kanskje er det slik at møtet mellom små barn og kunst får vinger og fjær til å vokse hos kunstnerne? En inspirasjon av letthet, lek og musisk kommunikasjon?

Verken fugl eller fisk

Allikevel er det flere store spørsmål som reiser seg i kunstnernes møte med det yngste publikummet. Hvordan formes våre kunstneriske ideer i møtet med bittesmå folk som kravler opp på scenen og vil være med? Lager vi et kunstig skille mellom oss og dem? Er kunsten avhengig av dette skillet? Stor og liten, mektig og svak, svart og hvitt, katt eller mus, fugl eller fisk? Som et slags underliggjørende svar på dette utviklet vi i Teater Fot et prosjekt som forsøker å vri seg unna de fastlåste kategoriene og forenklingene. Med Verken fugl eller fisk (2017-) undersøker vi betydningen av affekt i scenekunst for de yngste barna, og vi tar utgangspunkt i en scenografi bestående av lag på lag av verdener som avdekkes, oppstår og forandres i en affektiv sammenveving av musikk, materialer, farger og bevegelser. Kanskje er det ikke en gjenkjennelig historie å hente ut av denne forestillingen, fordi den motsetter seg det kjente, men den skaper bilder og opplevelser som snakker til alle sansene. Med den siste forestillingen Himmel og Hav har vi forsøkt å holde fast ved at de yngste barna (0-2 år) forstår dette språket, men vi har også nærmet oss en mer tradisjonell form for fortelling (3-5 år) der vi reiser fra himmelen gjennom flere verdener og til sist ned på havbunnen, der barna får leke med de rare dyrene som finnes i dypet.

Mamma danser

Mamma danser. Foto: Mari Lunden Nilsen

De røde skoene

De røde skoene

Spurv

Spurv

Himmel og hav

Himmel og hav

Del 2: Konvensjoner i et ungt kunstfelt

Konvensjon betyr å komme sammen eller å komme til enighet, gjerne innen lovgivning, men også i sosialt samvær og innen kunst. Konvensjoner er former og strukturer som repeteres, og gjennom gjentakelser utgjør en form og en ramme vi kan delta i, og som skaper en slags trygghet og komfort i møte med nye og ukjente mennesker og miljøer. Konvensjoner kan fort oppfattes som klisjefylte, og kan oppleves som trange eller kjedelige i sin konformitet.

Kunstnere vil gjerne bryte ut av det konvensjonelle for å utforske grenseoppganger eller nye kunstneriske landskap, og glemmer kanskje betydningen av det fellesskapet konvensjonene ivaretar. Fra å være et mer eksperimentelt utforskende landskap, som bryter med faste og tradisjonelle kunstneriske konvensjoner, har kunst for de yngste barna allikevel utviklet et helt sett med mer eller mindre faste konvensjoner.
Deltakelsesperspektiver blir ofte framhevet som viktige kvaliteter i scenekunst for barn, og utgjør samtidig utfordringer for kunstnerne og for kunstens egenverdi (Böhnisch, 2010; Elle & Nyhus, 2021, Hovik, 2014; Hovik & Nagel, 2017; Nagel, 2018). I det følgende vil jeg nærme meg problematikken gjennom å presentere det jeg vil kalle dramaturgiske konvensjoner i scenekunst for de yngste barna.

Nye dramaturgiske konvensjoner

I et nytt kunstfelt kan det være både nyttig og viktig å identifisere hvilke konvensjoner som danner seg. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved konvensjonene, ikke nødvendigvis for å bryte med dem, men for å vurdere om de er gode og brukbare "enigheter" i dette spesifikke kunstfeltets interaksjoner og relasjoner. La oss se litt nærmere på hvordan de kommer til uttrykk dramaturgisk i tid, rom, kropp, tekst, kunstsjangerblanding, lek, improvisasjon og pedagogiske overveielser. Til sist vil jeg introdusere betydningen av affekt, og gi eksempel på hvordan det affektive kan åpne for en kunstnerisk praksis der økologi og samspill med naturen kan danne nye og nødvendige konvensjoner i scenekunst for småbarn.

Tid

Hvordan vi arbeider med tid og rom og skaper gode rammer for publikum, er avgjørende faktorer i all scenekunst. Vanligvis vil en forestilling for de yngste barna vare i ca 20-30 minutter, og sjelden lenger enn 45 minutter. Det er kanskje blitt en konvensjon at små barns oppmerksomhetsvindu ikke er lenger enn 20 minutter? Forløpet vil inneholde en introduksjon rettet mot de voksne som forklarer hva som skal skje og hvordan man ønsker at de voksne skal oppføre seg underveis. Kanskje ønsker man at barna ikke skal bevege seg fritt før etter en viss tid, eller man gir noen retningslinjer for hvordan de voksne kan veilede barnet underveis. Som regel vil det settes av litt tid etter forestillingen for barna å utforske rommet og tingene slik de selv vil. Dersom det er et installasjonskonsept, vil tidsrammen være annerledes, ofte styrt av stedets åpningstid og mindre av kunstneriske intensjoner.

Rom

Rommet er ofte avgrenset, dersom det ikke er et teaterrom med scene og sal. Det kan være utformet som et rom i rommet, et telt eller en trygg sone i et større offentlig areal. Av og til ønsker man å tilrettelegge for at barna kan være mer kroppslig aktive i et større rom, men da er det gjerne knyttet til installasjonskonsepter eller danseaktiviteter. Rommets belysning er god, man vil kanskje unngå blackbox til fordel for åpne lyse rom. Men dersom det er mørkt, vil lyssetting være et viktig virkemiddel, og man bruker scenelys eller objekter med lys for å styre barnas oppmerksomhet.

Kropp

Ut fra et raskt overblikk på aktuelle forestillinger for de yngste ser det ut til at de fleste er basert i dansekunsten, og dermed har kroppslig kommunikasjon som kunstnerisk hovedgrep. Veldig ofte er dans og bevegelse allikevel forankret i samspill med teatrale elementer, materialer, objekter og musikk, og utgjør dermed et tverrkunstnerisk uttrykk med utgangspunkt i den voksne menneskekroppen. Barnekroppens bevegelser er en viktig referanse for det kroppslige uttrykket, men her er det stort spenn i uttrykksformer. Mange ulike dansesjangre er i spill sammen med mer friimproviserte former.

Tekst

Generelt vil det ikke være verbaltekst unntatt introduksjonen og eventuelt en verbal invitasjon underveis eller til sist, om at barna kan få delta på en eller annen måte. De verbale innslagene er sjelden rettet mot barna, men til de voksne ledsagerne. Med et utvidet tekstbegrep kan man kanskje oppfatte forestillingens tekst som bilder, musikk, dans og teater vevet sammen til et narrativ det er mulig å gjenfortelle, men ofte vil dette narrativet stå i bakgrunnen for det sansbare, direkte og konkrete uttrykket. Tekst og fortelling blir på denne måten byttet ut med et skript bestående av musikk, fysisk teater, dans, spill, lek og improvisasjon.

Musikk

Det er ingen strenge musikalske konvensjoner, men kanskje en ide om en vennlig atmosfære. Lydbildet skal ikke skape frykt, men tvert i mot berolige og ufarliggjøre situasjonen. Det kan være et lydlandskap av rolig bakgrunnsmusikk, men den menneskelige stemmen utgjør nesten alltid en viktig faktor. Sang og nynning skaper trygghet og spiller på det de minste som regel beroliges og trøstes av. Rytmisk musikk vil invitere til kroppslig bevegelse og dans. Levende musikk vil være å foretrekke, fordi det levende nærværet skaper god forbindelse mellom kunstartene i kraft av musikerens mulighet til å tone seg inn på barna, og det som faktisk skjer. Levende musikk forbinder de ulike elementene gjennom oppmerksom og tilstedeværende lytting.

Teater og dans

I teater for de yngste barna er det ikke nødvendigvis karakterer eller rollefigurer. Ofte vil man oppleve at skuespillere ikke spiller roller, eller later som de er noe annet enn seg selv, men at de heller arbeider med å utøve sin tilstedeværelse og sitt oppmerksomme nærvær i møte med barna. Både skuespillere og dansere kan innta roller som ikke nødvendigvis oppfattes som roller, og rollefunksjoner kan bli uklare uten at det gjør noe. Av og til blir barna selv aktører i spillet, dersom de får lov til å delta på scenen. De er riktignok ikke selv bevisst om dette, men kan fort tiltrekke seg publikums fulle oppmerksomhet på bekostning av utøverne.

Lek

Skuespillere, så vel som dansere og musikere vil ofte uttrykke en leken og improviserende holdning overfor barna. De vil invitere til samspill og lek, enten fra starten, i løpet av forestillingen, eller til sist. Denne lekende invitasjonen vil alltid være tvetydig, da det jo innebærer at utøverne overlater kontrollen til barna og publikum, og dermed åpner for barnas impulser, uforutsette hendelser og potensielt kaos, eller forstyrrelser av det planlagte forløpet. De gode eksemplene er som regel de forestillingen som har funnet en god balanse mellom kunstnerisk kaos og kontroll, og der leken får utfolde seg innenfor forestillingens univers.

Pedagogikk

Det er ikke en konvensjon i dette kunstfeltet at kunstnerne må gjøre pedagogiske overveielser, eller ha pedagogisk kompetanse, kanskje tvert i mot? Jeg tror det er mer vanlig å betrakte pedagogikk som kjedelig og begrensende for den kunstneriske friheten. Allikevel er det helt nødvendig å foreta pedagogiske vurderinger og valg for å kunne møte et ferskt publikum som aldeles ikke kjenner noen av de kunstneriske konvensjonene vi har skissert opp her. Kunst og pedagogikk forenes, kanskje ubevisst, men uansett i møtet mellom små barn og kunst, og noen ganger kan det være lurt å peke på hva som fungerer best.

Her finnes det fortsatt et spenningsfelt, og noen utfordringer som trenger mer forskning og utvikling. Utfordringene er knyttet til ulike kunstsyn, de estetiske fagenes svake plassering i skole og utdanning, og ikke minst kunstutdanningenes svake fokus på barn og unge.

Himmel og Hav

Til sist vil jeg bringe inn en tematikk jeg har vært opptatt av i Teater Fots siste kunstneriske forskningsprosjekt Verken Fugl eller Fisk, som blir presentert i programmet for Kortreist Dansefestival gjennom forestillingen Himmel og Hav.

Her har vi utforsket betydningen av affekt i scenekunst for de yngste barna. Affekt handler om hvordan vi opplever verden direkte, uten det fortolkende, intellektuelle og rasjonelle filteret vi tilegner oss gjennom oppvekst og utdanning (uten kunstfag!). Det affektive i kunstopplevelsen er der noe "treffer oss i magen" uten at vi kan forklare hvorfor, men som uansett danner viktige og ofte avgjørende erfaringer i livet. Affekt er noe vi deler med både dyr og planter, og som forbinder oss med alt levende. Det er derfor et aspekt som er aktuelt i et økologisk perspektiv, der vi må lære oss en større oppmerksomhet mot våre omgivelser, miljøet og alle andre arter vi samspiller med og er avhengig av.

I arbeidet med forestillingen Himmel og Hav undersøker vi hvordan de yngste barna affektivt kan ta del i en fortelling, der skillelinjene mellom mennesker, materialer og dyr blir uklare, og utvikles organisk i musikalske, bevegelige og materielle transformasjoner. De rare dyrene i Himmel og Hav skaper undring og forstyrrer kanskje barnas egne konvensjoner om hva som er et menneske og hvordan dyr ser ut. Mennesket er selv et dyr, og vi er nødt til å stille spørsmål omkring hva som gjør menneskedyret så enestående i verden, at vi kan påberope oss retten til å ødelegge andre dyr, og det naturlige livsgrunnlaget vi er avhengig av.

Nye ideer om bærekraft er allerede på full fart inn i kunstfeltet, som i samfunnet forøvrig. Vi trenger å etablere nye konvensjoner for å ivareta naturen på en bedre måte, og det vil være viktig å se på hvordan dette kan gjøres innen kunst for de yngste barna. Teater Fot håper med Verken fugl eller fisk å åpne noen dører mellom scenekunst for barn og naturen, der lyttende samspill står i fokus, og der kunnskap om naturen kan kobles med både affekter, følelser og opplevelser av kunst og samskapende prosesser.

Litteratur

Böhnisch, Siemke. (2010). Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere. Et bidrag til en performativ teori og analyse. Ph.d.-avhandling, Aarhus Universitet

Elle, Øystein og Nyhus, Mette R. (2021) Kunstmøter og estetiske prosesser med de yngste barna. Fagbokforlaget.

Fletcher-Watson, Ben. (2016). More like a poem than a play: Towards a dramaturgy of performing arts for Early Years (Ph.D, doctoral thesis, University of St Andrews). https://research-repository.st-andrews.ac.uk/handle/10023/8974

Hernes, Leif og Os, Ellen. (2003). Under 3? – mener dere under 3?. I Barns smak. Om barn og estetikk. Universitetet i Stockholm. Centrum for barnkulturforskning.

Hernes, Leif og Os, Ellen. (2005). Hva skal de minste barna med kunst. I: T. Østberg (red.) Barnet og kunsten. Oslo. Norsk kulturråd

Hernes, Leif. (2005). Barn har rett til å oppleve god kunst. I P. Lønning og K. Hafstad (red) Kirke og kultur – 3. Oslo. Universitetsforlaget.

Hovik, L. (2014). De Røde Skoene – et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste. Doktoravhandling ved NTNU, HF, IKM 2014:157.

Hovik, L. & Nagel, L. (Red.) (2017). Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn. Fagbokforlaget.

Juncker, Beth. (2006). Om processen: det æstetiskes betydning i børns kultur. København: Tiderne skifter.

Lehmann, Hans-Thies. 2006. Postdramatic theatre. London: Routledge.

Nagel, Lisa (2018) Kunst for barn som hendelser. En kritisk diskusjon av analytiske perspektiver i kunst for barn, med eksempler fra scenekunst, bildebøker og bildebokapper. Universitetet i Oslo.

Os, Ellen (2004) "Klangfugl - kunst for de minste. Under tre år? Mener dere under tre? Rapport fra et prosjekt som beveger seg under den kulturelle lavalder" Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning.

SceSam (2016) http://teaterfot.no/scesam/

Teater Fot (2012) https://teaterfot.no/produksjoner-2/du-skal-fa-hore-fuglesang/

 


 

[1] Det er flere ulike betegnelser; kunst for de (aller) yngste/minste, babykunst. Her vil jeg bruke kunst for de yngste og kunst for småbarn.

 


 

 

 

Adresse

Spiren
Vennavegen 59
7670 Inderøy